"JEG ER SOM HUMLEN!"

Det er i denne perioden og noen år framover jeg skrev mange dikt, som siden ble til sanger, og som jeg synger den dag i dag. Jeg har opptrådt med diktene, og alltid med stor suksess. Kollegadiktere har sagt at de trodde jeg var på full fart ut i bokheimen, men jeg ble alltid refusert. Det var som om det var sladdet et rødt merke ved navnet mitt. Man kan undres over hvorfor selvsagt, men det fører ingensteds. Til slutt ga jeg opp å sende inn manuskripter. Strømmen fra meg stanset. Siste opplevelse var et brev om antagelse av et novellemanuskript «Villblomster», konsulenten var begeistret, men redaktøren stanset det. Novellene var skrevet i en atmosfære av Sartre og eksistensialisme, en slags norsk Bukowski fremstilling av en filleproletær tilstedeværelse. Tommelen ned ...

Min liksom hvileløse reise gjennom tilværelsen, helt fra jeg kom til Italia første gang i 1966, til Moskva, Kiev, Sochi, interrail i Hellas, de greske øyer, el gran fiestas en Espania og Paris, til Afrika, Zambia, til India og Europa igjen, alle mine reiser til slektens steder, alt tegnet et liv som mer og mer ga en mening i humlen. Det er kanskje som farmor ville ha sagt: Hva anna kunne han bli som blei nedkyssa på den røde plass? Jeg hadde allerede møtt humlen i Bergen by, men endelig begynte jeg så smått å utforme selveste humlediktet. Det går sånn (med de latinske variantene av humlens navn, med fellesoppnavnet – Bombus!)

Jeg er som humlen – Bombus horturum

Min flukt, min slaviskhet / vitner om mitt hjertes enfold

Helt til jeg mister flyhøyden / stuper ned mot avgrunnen

Men … snurrer videre / sum, sum

Jeg er som humlen / Bombus lapidarius

Jeg søker det skjønne, det duftende

Tar stillhetens øredøvende sukk / penetrerer støvbærerne med min sugesnabel

En vakker tekt som gir frukt / sum, sum

Refrenget:                Bombus, bombus / her vifter menneskene med avisen

                                 De er klare til å slå

                                 Bombus, bombus / hvorfor bryr du deg ikke?

                                 Hva er ditt mål?

Jeg er som humlen / Bombus hypnorum

På evig jakt / Jeg tenker ikke, sies det

En fordel, for slik kan jeg fly / Ja, min flukt er umulig

i enhver vitenskapelig forstand /

men jeg flyr allikevel, sum, sum

Jeg er som humlen / Bombus Metusalem

Med en dronning, ett bol

Visst har jeg et hjerte / en krukke der jeg samler

Noe jeg aldri får / sum, sum

(... og Ari Behn, det er helt okay med en stemt s - en z, I love it!)

FISKERENS DATTER

Rett før hun skulle fylle 90 år døde mormor, vår Esther Olivia. Hun hadde med sitt utsagn om at hun fortsatt bar på 20-åringen i seg, hensatt oss alle til denne tiden imellom 1916 og 1926, da hun levde dem. «La belle epoques» overgang til annen verdenskrig som selvsagt fikk ekstra betydning som hun var født 11.11. Skorpion. Vi fant et vakkert bilde som vi alle fant ut burde hengt på en vegg for lenge siden, Esther med sin hatt, pels, liksom tatt en tåkete dag, og så dette rolige åpne blikket, den følsomme munnen. Tiden hun var tjenestepike for apotekerfamilien i Grønlandsleiret, som hadde sønnene «kandidaten», «legen» og «studenten», at på til en selskapsdame. Det bar mot byen med henne som så mange andre, men hele livet var hun knyttet til Vollen i Asker, og sin far fiskeren, hans hustru Karen Gustava, dattern til Maren Fjeld.

Det var en roman med «detta huset», fortalte Maren Fjeld. Den begynte kanskje den dagen Maren hadde gitt mat til alle barna sine, og den eldste forkynte: «Alt fortært, mor». Mange av skjøtepapirene til Fjeld er undertegnet av denne eldstesønnen Bernt Fjeld som flyttet til California. Som tante Sine overtok, morfar og historien endte kanskje den dagen jeg var på Fjeld da det enda en gang skulle selges, og eieren påsto at hun hadde sett et spøkelse som tydelig nok måtte være morfar. «Det er slutt nå,» sa jeg der jo sto på Koia og så inn til storbyen som lå der som et umælende dyr, og ut til Drøbak, denne sørlandslignende trehusbyen med Dusteforbund, julenisser og faktisk også min første hustru Astrid.

Jeg synes fortsatt ikke det er vanskelig å gjenkalle mormors minne. Det skal kun noen dufter til, og spesielt sommerens. Duften av markjordbær. Nyrørt syltetøy. Stekt makrell. Alt skulle dessuten holdes ved like på Søgne der mor gjenskapte disse duftene, der hun holdt et kjøkken som var mormors verdig. Så holdt de sine kokekunnskaper i hevd disse damene, med en slektrekkefølge fra Maren og Sine, til Karen Gustava, Esther og endelig mamma. Jeg må til søster Mona nå, som har samlet på noen nedtegna oppskrifter, samt sine egne minner, og av og til kan hun trylle.  

Det er enda et minne som gir meg Vollen i Asker, og intet mindre enn reka. De var fiskere, må vite, og innovative. Startet med seil, men var de første som innførte motor og det karakteristiske dunket. Sommer på Fjeld betød å våkne opp til fiskedunk og måkeskrik. Dessuten kunne du risikere å treffe en slektning på brygga i alle de år. Opphavet til denne tradisjonen lå hos Hans Bjærkaasholmen, mormors far. Reketral ble oppfunnet i Oslofjorden ved århundreskiftet, den spredte seg videre til sørlandet, nok en gang via mormors slektninger. Holmen kalte de seg. Professor Johan Hjort var deres vitenskapelige alibi, som trengtes. Det var litt av en bedrift å tilbakevise alt fra sitat fra Bibel, til folks overtro som mente å vite at å spise reker måtte være fryktelig usunt. Mormors pappa var helt sentral i denne bytradisjonen, som nå liksom herr Røkke fortsetter. Snur Hans seg i grava tro?

Et minne fra hennes ungdomstid som ofte dukket opp hos mormor, som om det liksom krevde plass, var et sjalusidrama av det høyst tragiske slaget. Det involverte ikke mindre enn hennes barndomsvenninne. Deres gamle bosted på Bjærkåsholmen ligger rett ved Slemmestad, med sin industri, forurensning og tilstrømming av mennesker. Der en enkemann som var ansatt på kalkfabrikken, vanket på samme pietetsorienterte møter som ungjentene, og ble forelsket i venninna. Detaljene i hvordan det kunne skje, fikk vi aldri fatt i, det ville kreve en psykiatrisk forståelse av enkemannens ståsted. Han hadde barn, han må ha vært desperat, og voldsom. Man kunne også få inntrykk av at mormor sto så nær henne da hun døde, som du kan stå. At han både skjøt venninnen og stakk henne med kniv …  

Hver gang hun fortalte historien ble hun helt stille når dette øyeblikket kom. Siden kunne hun ikke glemme et litt latterlig poeng, nemlig at siden drapsmannen var løs, ville alle mennene på Bjærkåsholmen i båtene sine, de ville unna vei! Hun kunne riste på hodet av sånn uforstand. Fisker Hans hadde selvfølgelig ikke vært hjemme, og vi kunne så tydelig forstå at hennes far ikke hadde tydd til slikt hysterisk utslag. Men kan man ane en slags tristesse hos henne på bildet? Hvordan blir man seendes ut innvendig etter en sånn opplevelse? Jeg har tenkt mye på det, for historien har sin overføringsverdi. Dessverre...

Jeg hang ofte rundt henne på kjøkkenet på Fjeld; jeg var en kjøkkenskriver. Elsker rett og slett kjøkken den dag i dag. Lykkestunder med dufter, synet av mormor som eltet deig med kraftige muskler .... hennes hårruller husker jeg. En gang så jeg henne med det lange håret utslått. Hun hadde langt hår lenge mormor ... som tante Sine. Liksom de bevarte sin uskyld i dette lange håret som krevde et omstendelig arbeid. En nærkontakt med seg selv. Og det er her jeg får et bilde av min mormor, i utrykkket "såret uskyld", som jeg ser hos henne, ikke minst kjenner ...  

KJÆRLIGHET FØR PILLENS TID

Omtrent halvparten av alle ekteskap oppløses. Det er frihetens mulighet å kunne oppløse et ekteskap partene, en eller begge, finner utilfredsstillende. Tallene til tross gifter vi oss med pomp og prakt, like håpefulle, for dette skal ikke hende oss. Vi vet hva vi gjør, men med hvilken presisjon, med hvilken skråsikkerhet kan vi proklamere at dette går bra? Fra å være en allianse som før kunne være planlagt, partene som ble føyet sammen tilhørte kanskje samme miljø, man var til og med i slekt, har hele denne praksis forsvunnet. Victoriatidens kristne moralkodeks som var streng med hensyn til både inngåelse av ekteskapet, samt dens overholdelse av Bibelens tekster om at ekteskapet skulle holdes hellig, har ikke lenger samme effekt. Kjønnskampen ble dessuten innledet samtidig som P-pillen og fri abort ga kvinnene en helt ny mulighet til å styre sine liv. Den som har lest mine tekster ser uten problem at kvinne versus mann er en av mitt livs røde tråder.

Helt fra jeg oppdaget forplantningens mysterium, antagelig mens jeg sto med hendene i lommene i en eller annen skolegård, har det samme mysterium blitt avdekket, avfotografert, pinlig nøyaktig vet man alle faser fra zygotet til embryo, men uten at en med vettet i behold helt ut kan fatte hvilken forskjell, hvilken indre forvandling (og nå snakker jeg helst om det vi har mellom øra) vi som mennesker har gjennomgått. Ja, hvilken betydning har all denne viten (som vi forutsetter forteller sannheten), og ikke minst de nye hjelpemidler hatt? Vi snakker ikke om lekke kondomer, men om P-pillen.

Jeg måtte tilbake til onkel Nuffes oppdagelser, secale cornutum som hadde en fødselsdrivende og dermed et pre abortpotensiale, for å finne starten til denne prosessen. På et eller annet nivå i den menneskestyrte vitenskapen, som overtok hegemoniet, etter en beinhard kamp (som kan synes så meningsløs og bare ondskapsfull) ble heksestadiet og dens tid med svært sjansebetonete eksperimenter der også strikkepinner hører til, endelig utbedret, fra å være en skjult hekseprosess til å bli et lovlig anvendt apotekprodukt, riktignok foreskrevet av en fastlege. Jeg tror ikke menneskene i vår tid helt enkelt har vært i stand til å ta innover seg hvilken enorm betydning denne forskjellen utgjør.

For en historiker er det uansett et så kraftig skille i «før og etter» at man kan snakke om et helt sett av erfaringer som har forsvunnet. Vi tar våre muligheter for gitt, selvsagt, slik er vi skapt, mens historikeren leter etter det som forsvant, han eller hun ser etter spor av den tapte tid, og jeg finner selvsagt mange spor i egen slektshistorie. Jeg vandret sammen med en av strikkepinneoperatørene i Moskvas gater, nemlig min grandtante Jenny. Selvsagt var marerittene hennes helt uforglemmelige, og de fikk på en måte sin forklaring da jeg fikk vite at hun hadde praktisert metoden, både på seg selv og på andre medsøstre. Vi kan knapt forstå hvordan de holdt det ut, og min intuitive forståelse av grandtante Jennys etterveer, de tilbakevendende mareritt, har fjernheten i seg.

Man husker kanskje all mulig sympati, og bestyrtelse man følte da våre innvandrere enten ble gift med en fetter, eller kanskje sendt bort til hjemlandet for å inntre et planlagt ekteskap. Vi står ikke lenger unna vår egen tid med selvsamme ordninger, enn en to, tre slektsledd. Min storfamilie Moe som praktiserte fetter og kusine ekteskap, hele 8 registrerte, benyttet seg av metoden for å styrke samholdet. Kanskje styrket de også enkelte gener med denne praksisen, som kjent er det ikke anbefalt; det er til og med forbudt ved norsk lov. Ekteskapene i familien Moe var allikevel kjent som særdeles lykkelige.

Forlovelsen var i perioden vi også beskriver som Victoriatiden, en institusjon man hegnet om med stort alvor. Tiden utviklet en streng seksualmoral, nettopp for å unngå de «uhell» man så, i alle klasser, produksjonen av «de uekte» barna. Moralen var ikke bare the British Empires lederfigur dronning Victorias, men selvsagt, i aller høyeste grad var den ledet av Kirken. Men så er det vi ser mot århundreskiftet at moralen mister grepet. Det er som om en flodbølge er blitt sluppet løs. Så har ikke minst klassereisene begynt, eventyrets muligheter har åpnet opp de naturlige sperrer, og fortvilte prester kunne ikke annet enn å notere den flom av «uekte» barn som fødes. Barneasylene vokser. Man falt til og med i de tanker at man burde sterilisere, for denne teknikken hadde man tidlig hånd om, aller helst de grupper av mennesker man anså som uønsket. Fascismen var lenge i ermet til en fremvoksende vitenskapelig bevegelse, med tiltak og eksperimenter vi i dag rister på hodet til.

Stor var bestyrtelsen da den engelske regenten 1936 fant den berømmelige "Mrs Simpson" som var skilt to ganger, giftet seg borgerlig og sa fra seg sin rolle. En ny tid var begynt. Skilsmissenes tid. De brutte forlovelsers tid. For mange endte det i en lang periode med at de forble ugift, som så mange andre på tampen av et århundre, både kvinner og menn. De hadde ikke midler til å inngå ekteskap, det ble ikke noe ut av det vi i dag tar for gitt, men det er en konsekvens som alltid tilhører tider med dårlig økonomi. Pillen gir oss uansett Friheten, tanken at vi i hvert fall skal ha et seksualliv, om det ikke blir til noe med kjærligheten. Ja, for underveis i denne fremstillingen aner vi vel at det handler også om den. El amor. Denne skjøre størrelsen som alltid innebærer at vi må kaste noen prinsipper, der prinsippene kanskje hører hjemme ... Og satse!

FORANDRINGER

Mennesket har i seg en skrekk, en skepsis, som vokser med årene. Som ungdommen i min tid reagerte mot de treige voksne! Avsløringen av deres vegring til all forandring, var så skjellsettende at mange tok fullstendig farvel med hele generasjonen likesågodt og deres sleng. Samfunnets støttepilarer, gudsjammerlig kjedelig politikk. Konsentrerte seg om samvær med jevnaldrende, åpne mennesker, som hadde et forhold til dette engelske ordet man smattet på, «Changes!», som man sang sammen med David Bowie, inntil man fikk et annet forhold til hele uttrykket? Er ikke forandringer urovekkende? Også? En sykdom? Et fatalt skritt? Ulykker? En snikende gift? En forandring der samfunnet blir mer og mer ulevelig? Kapitalismens endelikt? Blir alt så mye bedre? Alltid?

 

Med alderen får man et såpass stort antall år tilgjengelig at man til og med kan inndele livet sitt i faser. Faseinndelingen kan gjøre det mulig at på til å se hvordan en ny fase kunne dukke opp med sine muligheter, allerede før forandringen kom. Man kan undres over hvorfor man ikke skjønte tegninga. De tydelige signalene som først i ettertid står der som kraftige veiskilt, var noe man valgte å se bort ifra. Kanskje var man innlullet i en slags puppe, uten utsyn, et panorama.

Men kjære vene, alt forandrer seg. Det finnes mye større faser enn de vi som mennesker kan få øye på, de geologiske faser. Historiens faser som fininndeles mer og mer så fort vi nærmer oss vår egen tid. Du har utrykket - du ser ikke skogen for bare trær. Mange som ikke vil se klimaforandringene som menneskestyrte, holder fast ved at også naturen forandrer seg, at den alltid har forandret seg, og at nåværende, og åpenbare forandringer, ikke har noe med det moderne livet å gjøre. Forandringenes årsaker er også så sammenvevde at de enkle forklaringer rett og slett må forkastes. Forandringene forandrer seg, i hvert fall vår forståelse av dem.

Jeg går ikke ut i fra at du har lest hele bloggen, at du har fått med deg alle mine forandringer, utfordringene de ga, og dermed fasene jeg kan sett dem inn i. Så har jeg aldri holdt meg slavisk til kronologien. Historien er like mye en slags parallell forskyvning, der mange tidsaldre snakker samtidig. Som et puslespill har jeg begynt med lett gjenkjennelige brikker og farger, stemninger jeg kan kjenne igjen, barndommen i det ene hjørnet, mitt første ekteskap og tilværelse på Veitvet i et annet. 1980-årene har seilt opp som et nytt puslespill, fram til min litt lett gjenkjennelige tilværelse på Hadeland. Den ene fasen har gått over i en annen, aldri sånn at forandringen kom på en dag.

Allikevel er det dager, og øyeblikk som utgjør såkalte historiske merkedager, dager du vet i det øyeblikket de oppleves vil stå igjen som pilarer, verdt å memoreres, tidfeste, som om livsveien din var et kart med store runde punkter. En hel by av en opplevelse! Det er ikke min intensjon å skrike ut om betydningen, dette panorama jeg sitter med, dette livsteppet jeg av og til snakker om. Kanskje glir det allikevel inn i din egen tidsopplevelse, som denne parallellen du utgjør til mitt livsløp. Vi er samtidige. Vi vil alltid ha felles opplevelser. «Hvor var jeg da?»

Vi skal tilbake til 80-tallet. Men som alltid skal vi hoppe, vi skal se etter paralleller, vi skal puste ut, stanse helt kanskje? Selv står jeg for øyeblikket, akkurat mens jeg skriver, foran store forandringer i livet mitt. Det har vokst seg sterkt i en lang periode, en inneboende mulighet til forandring. Du må være klar. Og du må, som jeg har sunget sammen med Ry Cooder mange ganger, «Never make your move to soon». En forandring, en bevegelse har sitt eget tempo, og du må være i pakt med den.

Er du først i forandringens kurs, beveger du deg i forhold til forandringens krefter, går alt av seg selv. Kanskje har den allerede fra begynnelsen av kimen i seg til at det vil komme enda en forandring? Av og til setter omgivelsene, de trege kreftene i livet og som ofte samfunnet skaper, begrensninger. Kanskje har man ikke den indre dynamikk som skal til for å mestre forandringens krevende kunststykker? Kanskje takler menneskene du beveger deg inn i forandringen med dynamikken totalt forskjellig?

Man kan hate forandringer. Man kan sette seg totalt på bakbeina, og nekte for at en forandring inntreffer. Jeg har en venn som har en brannalarm der han bor, med et batteri som bipper uavlatelig. Han har ignorert fullstendig at batteriet forteller at det må byttes ut. Elektrisiteten og dens forunderlige verden angår ham ikke. Han har stoppet opp, og vil ikke. At han holder ut bippene (som kan sammenlignes med et slags evigvarende torturvåpen), går over min forstand, men det er sånn han takler forandringen som banker på.

 

 

"GOING UP THE COUNTRY"

Januar 1997 bodde jeg midlertidig i en leilighet på Kampen. Nok et ekteskap hadde endt med en katastrofe. Men jeg måtte ut av den leiligheten, og av en eller annen grunn landet jeg på en mulighet som kanskje kunne virke dristig, muligens allerede Skjæbnetung, at jeg skulle ta mitt pikkpakk og skyve det opp til ei hytte på Hadeland. Jeg satte i gang. Skaffet sjåfør, en ekstra bærer, og åtgaum fra de andre andelseierne i hytteleieprosjektet. Vi var enda ikke blitt «Hyttekameratene». Det var primo februar, iskaldt, og en meter snø minst. Sjåføren var bosatt i nore Oppdal, og tenkte sitt. Han var blant annet innom noen naboer, og kom ut igjen med snøbrett. «I’m gonna leave the city / I got to get away» sang jeg, men sannelig var det godt med klok hjelp på veien.

 

Vinteren, kulden og de tøffe forholdene brød meg ikke. Jeg var banka sikker på at jeg skulle oppi det skogholtet der hytta lå, og faktisk falt det ingen av mine hjelpere inn at fløttinga denne februardagen i 1997 var temmelig vill. De sa ingenting om det i hvert fall. Dessuten viste jeg med all tydelighet at jeg visste hva jeg kom til. Jeg hadde ved nok til å klare meg ei uke, og et væresett som avslørte at jeg var hyttevant.

Noe av denne sikkerheten kom av at jeg hadde fått umiddelbar kontakt med Hadelands historie. Snorre var med på flyttelasset, men også kong Håkons saga, Fagerskinna, vandreren H.O. Christophersens bøker om Stormarka. Asbjørnsen & Moe, gamle Flåklypa Tidende. Ved første synet av Viggadalen lyste kampene som om de ga beskjed om svenskenes overfall i 1716 på nytt, og selv møtte jeg liksom opp sammen med Gulbrand Hanekne og børse der hadelendingene lagde bakhold. Hadelandshistorien hadde et omfang, en pirrende tone som om den snakket direkte til meg.

Det var spesielt. Jeg måtte flytte senga tett inntil peisen og bileggeren, en morgen hadde jeg våknet med is i håret. I 20 minusgrader er du nødt til å holde deg i gang hele tiden, men ved minste tilløp til en hyggestund tok man imot den som om man hadde fått kontakt med barnet i seg på nytt. Sklispora etter snøbrettene ned til bilveien langs Æsjøen som fortalte om flytteprosessen, ble forvandlet til en gravd sti rundt hytta til seinere opparbeidete veier til utedassen, utkikkspunkter og høggeplassen. Disse sporene var livgivende.

Alt var i grunnen så galt som det kunne bli, men jeg var sprek, og med mulighet for å bytte vakter kunne jeg skape meg en jevn arbeidsuke i byen, vekselvis ei uke på hytta. Jeg sov mellom vaktene nedi kjelleren på arbeidsplassen. Tankene gikk kanskje faretruende fort, men jeg hadde opplevd dette før, tenkte jeg. Dette er en gjentagelse. Nå er du på vei ut av sykehuset på nytt, du skulle kanskje vært innlagt, men da du reiste til India den gangen, løste knutene seg opp. Livet overtok, som det gjør nå. Det sterke livet. Livet som fratar deg lysten til å gi seg over, la selvmedlidenheten overta.

Jeg hadde denne ene sangen som duret og gikk i hodet. «Going up the country», nok et minne fra India, for der nede ved det indiske hav hadde denne gruppa Canned heat satt sine spor. Med palmesuset kunne du høre låtene deres, og plutselig hadde denne blinde gitaristens lyse stemme (Blind Owl) listet seg inn i de malende tankegangene mine. «We might even leave the USA», sang jeg mens jeg lagde meg en ny kanne kaffe. Aldri mer the Doors, tenkte jeg. Hvorfor ikke det egentlig? Bare fordi du ikke vil gjenta en bevegelse, gå tilbake samme vei, tilbake til den samme døra der du gikk ut? Er ikke dette bare tullete tanker? Er ikke hele livet en evig gjentagelse?

Det hendte at jeg kunne tenke at veien inn til den hadelandske virkeligheten var et alvorlig feilspor. At jeg aldri ville greie å få til dette livet mitt. Men i relativt korte stunder, for ganske øyeblikkelig måtte jeg redde kanna med kaffe. Jeg måtte stelle i stand til en hyggestund, med en bok jeg leste, før jeg tok beina fatt og tok turen nedi dalen, der jeg sist gang jeg passerte Frøystad skole hadde blitt stående en lang stund da jeg kunne høre at musikkorpset spilte «Deilig er jorden» mens snøen dalte sakte på meg utenfor. Det var som om de spilte meg inn til Hadeland. Dette er stedet! tenkte jeg da, og samtidig: Aldri glem det. «Deilig er jorden, prektig er Guds himmel!»

Men livet kommer slik i blaff: Minnet om snøflakene, like flyktige. «Deilig er jorden», ble byttet ut med «Going up the country» og «gotta get away!, så lenge det varte. Livet er som en vev, kan man tenke, med alle disse trådene, som knytter seg inn i livsteppet. Uansett en vandring, og om jeg hadde levd et beskyttet og rolig liv i barndom, oppvekst og som en særdeles ung barnefar, var den tiden over. Jeg var ute på veien. Veien jeg har erkjent er selve livet.

 

DEN HARDE MIDDELVEI

Den «gyldne» middelvei var, den er ikke lenger. Vi er på den harde middelvei, har jeg erkjent. Dette såkalte Fremskrittet er ledetråden her, og veven som skapes blir mer og mer enstonig, blass i fargene. Selv vesle riksvei 4, veien til Hadeland skal erstattes, eller utvides, og mitt såkalte paradis i Viggadalen, moderniseres, og da må vel alt bli bra? Selvfølgelig blir det ikke bra. Bitt av vandrebasillen for lengst, tenker man heller at det kan finnes andre alternativer, steder der den harde middelvei enda ikke har kommet. Veien med de evige forandringer – samtidig en vei det er vanskelig å unngå.

 

En oppsummering av 15 år i dag, inneholder dessverre alt for mange forandringer. Da jeg kom til Hadeland kunne jeg enda føle meg knytta til min revansjelyst og mitt vanskelige forhold til Bergen by, byen jeg hele tiden vil tilbake til for å rette opp et par ting. Bare tanken på at jeg kunne løse en billett på Roa stasjon, ga meg kriblinger. Toget gikk til Bergen vidunderlig nok «over Roa», og jeg kunne kjenne stolthet over dette. Over fjellene. De to ordene. Over fjellene. Norge.

Toget er den billøse vandrers svar, men når en statsstyrt bedrift skal på vei ut i det private initiativ med heftige markedsanalyser, er det ikke lenger sikkert at sporene forblir faste. Det jeg vil kalle NSB stoltheten ble nedlagt med Valdresbanen i 1988 (sammen med en rekke andre baner). Turen over Eina (og Toten), videre langsetter åsryggen ovenfor Randsfjorden til Dokka, videre opp til endestasjonen ved Fagernes, den nydelige Valdresbanen, som brakte en til foten av Valdresflya, Sognefjellene og Dovre. Hvordan kunne de? Et ufattelig vedtak! men dessverre helt vanlig slik vi kjenner den harde middelvei…

Jeg bor i et fylke som ender langt oppi Gudbrandsdalen, men aldri har togsporene fra Gjøvik blitt strukket over til Lillehammer med linje til Trondheim. Ja, hvorfor har ikke så skjedd? Det meste har ikke skjedd, og skjer det noe, er det nedleggelser. Det var til og med et postkontor på Roa for 15 år siden. Her kunne jeg hente posten, som en dag innebar brevet fra Namsmannen i Lunner som skjønte at denne karen som nettopp hadde flyttet til distriktet var en gjeldsslave. De hadde diskutert hvem han kunne være, både på lensmannskontoret, på postkontoret og ikke minst på Samvirkelaget. Alle hadde meninger om dette spørsmålet, og mange hadde til og med en anelse om at det måtte være han med ryggsekken som ofte vandret forbi, alltid smilende og med en hilsen; holdt han ikke til oppe ved Elsjøen (et navn hadelendingene forvansket til å bli Æ’sjøen) i nore Oppdal? Alle disse offentlige funksjonene jeg snakker om er enten borte eller forvandlet.

Snart var det slutt med reisemuligheten til Bergen. Men ikke bare det: I realiteten strøk NSB togturen til Kalvsjø (Kæsji på hadelandsk), Jevnaker og Hønefoss av kartet i samme slengen. Det feiende flotte tilbudet for «Kundekort»-brukere som ga mulighet for eieren å ha med seg barna gratis, ble fjernet.  Hvordan skal vi tolke disse statlige som politiske signalene? Ikke særlig annerledes enn at verdiene som gjorde livet på bygda hyggelig, verdier som hadde en forankring til «gamle dager» der et sosialt innslag hadde fått utvikle seg, ble salderingsposter i regnskapet. Det verste er ikke bare innholdet i det som skjer, men at det skjer med en fullstendig selvfølge. Alternativet å stoppe finnes ikke.

Riksvei 4 som den er planlagt og som er bestemt skal settes ut i livet, vil ødelegge Viggadalen som vi kjenner den. Tilfeldigvis har jeg sett dette før: Slemmestadveien var en gang en slags riksvei 4. Nå er den en highway, eller en vei Hitler ville vært fornøyd med. Da jeg skulle se til Fjeld på Vollen i Asker etter at morfar hadde gått igjen som spøkelse for siste eier, fikk jeg ikke sukk for meg før bilen jeg var passasjer i, hadde passert huset. Slemmestadveien var blitt helt utenkelig som veien jeg har gått til landhandleren for å kjøpe Donald. En tredjedel av eiendommen til Fjeld var att på til blitt slukt av veiprosjektet …

Jeg ser utover Viggadalen her jeg sitter ved doktor Nielsens gamle skrivebord fra lille Stensrud, og jeg veit at den harde middelveien kommer til å sprenge seg inn i Hadeland, og at den kommer til å forandre dette stedet. Kanskje til noe jeg ikke kommer til å like? Jeg kjenner Bevegelighetens historie. Vandrerens rotløshet. Jeg ser på denne livsveven min, med alle trådene.

 

FJERNE SKJØNNHET

Mens jeg leste korrektur på «Støt», som jeg var brydd med, ikke minst på grunn av at jeg ikke var i Milano kanskje, der det var opptøyer, men midt i det skjønne. Jeg var kommet så mye lenger, følte jeg, og så skulle verden møte de strevsomme, og gamle, rett og slett, novellene med problemstillinger, stemninger og inntrykk som tilhørte steinalderen nærmest. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg hadde sølt bort så mye tid på dette. Jeg hadde med meg historiske verker, jeg fordypet meg i Europas middelalder, snart skulle jeg se «Venus fødsel» av Boticelli på Uffizi i Firenze, jeg skulle se Bosch malerier i Palazzo Grimani i Venezia, og så dette… støt? En dannelsesreise skulle det være, fylt av det ypperste den europeiske kultur kunne trylle fram. Bellisimo!

Humøret mitt var virkelig som en berg- og dalbane. Det plaget meg at jeg ikke fikk til noe, selv om jeg fortsatte forskningen, ja fordypet meg i alle teoriene vedrørende Europa og Vestens fødsel. I all forstand en grusom historie. Som så mange andre hadde jeg lest Bjørneboes «Bestialitetens historie» der du mildt sagt får bakoversveis. Daglig ble jeg foret med historier om tortur, navnløse kriger. Jeg leste Emmanuel Le Roy Ladruils bok «Montaillou – en fransk by 1294-1324», som handlet om Inkvisisjonens anslag mot albigenserne, jeg leste forskjellig om religionskrigene på 1600-tall der det var opplagt at hekseprosessene ikke avtok, men snarere ble intensivert under protestantismen. Ingen innen den kristne bevegelsen hadde rene hender. Men så kom virkelig kontrastene: Vi la ut på en reise ... en dannelsesreise i klassisk forstand.

Som en sterk kontrast sto plutselig Piazza dei Miracoli i Pisa dette jeg hadde lest meg til midt i mot. Selv om tårnet er skjeivt er det en beundringsverdig storhet til stede. Som en av Timur Lenks menn sa (og svært mange andre): «Hvis noen tviler på vår makt, se da hvilke byggverk vi har skapt». Alle maktuttrykk, har hatt, får vi si, denne trangen i seg, mastodontisk av og til, og heslig, men kanskje å foretrekke i forhold til de kasser og paller som dagens mestere i forbrukersamfunnets sentre har kommet opp med? Alt skapt for å overskride denne korte levetiden vi tross alt er utstyrt med, for å kunne gi oss denne evige følelsen av tilstedeværelse, der døden er opphevet, strøket av tilværelsens avsindige letthet (som man seinere elsket den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera for å ha påpekt). Lettheten vi alle kan kjenne. Dumo, Composanto, Baptisteriet er også himmelsk vakkert, forfatteren d’Annunzio ønsket i 1910 at plassen skulle ha navnet «Miraklenes plass», det ble som han ønsket. Man blir rent ut glad av synet, det gir håp, menneskehetens søken etter skjønnheten, tenker man, er det ikke en fantastisk egenskap? Er ikke religiøsiteten hos menneskene uttrykk for det vakreste av det vakre? Selve Skjønnheten.

Jeg var selvsagt villig til å underskrive, inntil jeg, som alle synes de må, bega meg opp trappene i dette tårnet. For en opplevelse! Jeg oppdaget at jeg hadde en helt usannsynlig dragning mot det sinnsykt lave gelenderet de har utstyrt tårnet med! Hvor lave er italienerne? Ikke så mye lavere enn en gjennomsnitts nordmann med sine 1.82. Svetten drev av meg. Til slutt måtte jeg bøye meg ned mot marmorsteinen, og krabbe ned trappene som endelig kunne føre meg ut av denne fellen. Så mye for skjønnheten!

Tror man at Uffizi i Firenze borger for en enklere opplevelse, tar man alvorlig feil. Det er registrert, og omtalt, resultatene av en slags overdose maleriene i denne fantastiske samlingen som Uffizi representerer, kan gi, en kanskje litt enfoldig, det er nå så, besøkende. Alle de religiøse motivene gir en et, etter hvert, høyst utilsiktet, latterlig inntrykk. Man kan ikke ta de endeløse scenene av Jesus på korset på alvor. Selv ikke alle de vakre Madonna bildene, scenene der jomfru Maria ammer sin sønn. Man sukker lettet ut der renessansens malere tar tak i de gamle mytene om Bacchus, der Venus fødes, der rett og slett dette klamme religiøse hysteriet slipper taket. Man skjønner akkurat hvilken lettelse rennesansen var, tilgangen til den gamle tidens umoral. Grekernes, røttene bakover til Middelhavets alle hemmeligheter, hevd over handelsruter, gull og myrra. Tempelet.

Men Firenze er en så vakker by, til tross for det litt strenge uttrykket. Jeg hadde med meg en versjon av Dantes «Den guddommelige komedie», pluss Boccaccios «Dekameronen» som begynner akkurat der pesten, "svartedauen" bryter ut, og selv om vi hygget oss i Boboli hagen, selv om vi ofret en mynt til brønnen og ønsket oss tilbake til Firenze, kunne det plage meg at jeg leste Dante alene. Til og med Boccaccio, som er skikkelig vovet knippe av fortellinger som en forsamling lirer av seg, i perspektivet av Døden. Hun, til tross for sitt veveri, og sine syferdigheter kom liksom ikke helt ut av en slags intellektuell dvale som lå over henne, så langt jeg kunne tolke, og som satt dypt. Det var et eller annet med oss to som stadig ga meg dårlig samvittighet, som om jeg var skyldig. Hva var tiltalen?

Hva var det? Enda mer alene ble jeg mens vi reiste fra den ene store opplevelsen etter den andre. Gleden min over å se Hieronymus Bosch «live» så å si, etter å ha lest biografier, og så mange vurderinger av hans underfulle kunst: Hva betød disse visjonene hans? Pekte de utover religiøsiteten? Ga de noen slags beskjeder som bare den seende kan fortelle om, hemmeligheter som ikke kan fortelles med ord? Noen slags «Hemmelige tanker»? En heslig kunst, ble det påpekt, senere den «entartede Kunst». Den største samlingen Bosch finnes i Spania, på Prado museet i Madrid. Jeg skrev:

Fjerne skjønnhet, jeg har hørt at du skal finnes

Men du vet jeg må se, føle, klå 

i min forstyrrede lyst med å forstå

Så hender det at jeg snubler over deg

men prøver jeg å fange deg er du borte

Men jeg vet jo at du ikke er urimelig

for selv i det heslige har jeg hørt at du skal finnes

HVORDAN DU TAR DET

«Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det!» var en formulering som ble adressert meg, titt og ofte. Jeg har alltid levd i et følelsesmessig jojomønster. Krappe svinger. Innholdet har alltid vært store lykkestunder, vekselvis tung stemning, som gjerne satt i litt. Etterfulgt av en pessimisme man gjerne ville gjøre kål på. Inntil man mestret det og fløy opp i luften, gjerne på humlevis. Dette er lett å utrede for en samboer, og partner. Men Hun hadde ikke særlig sans for mine mørke dager. Det var som om de provoserte henne. Jeg kunne ha behov for å ta en mental time out, legge meg under et pledd. Men hva var det hun gjorde? Rev pleddet av meg og forlangte action! Og så denne leksen, det handler om hvordan du tar det...

Det hører også med til mitt reaksjonsmønster at jeg kan bli nærtagende. Der har du igjen likheten med humlas reaksjonsmønster, jeg kan nemlig stikke. Men nå består ikke humlas stikkeredskap av stygge mothaker, Jeg er ikke sadistisk heller! Jeg kan stikke, sånn at du kan få inntrykk at det brenner. Hovedårsaken til at jeg tyr til dette middelet er selvforsvar. Jeg føler meg truet. I min nærtagenhet, som kan beskrives som at hele mitt sensorapparat har en hel haug med såre punkter; man kan ikke sikkert ane hvorfor de er der. Er de arvet? Uansett er disse såre punktene åpne og sensitive. Man kan jo ønske at det ikke skal være sånn.

Jeg var til og med tilbøyelig til å være irritert på meg selv. Jeg kunne ikke fatte og begripe hvorfor jeg skulle være så følsom. Selvsagt ville jeg utfordre følsomheten. Teste den ut. Hva ville jeg tåle eller ikke tåle? Jeg hadde kjent på en alvorlig grense under skilsmissen. Den hadde gjort meg kjent med alle de variantene jeg kunne stadfeste var sjalusi, jeg var plaget av at min stolthetsfølelse var rokket ved, jeg kjente jeg var dypt såret. Var det ikke på tide å kvitte seg med alt dette? "Hjertet", hva betød nå dette utmerkete pumpesystemet i et menneskeliv?

Denne offensiven hadde jeg ikke trengt Hennes hjelp med. Prosjektet hadde jeg allerede påbegynt i og med reisen til India, fortsatt der nede i Europa, definitivt i det harde bremseopplegget etter landing, prosjektet var der konstant, men hun ville liksom lede meg på veien, hun ville dytte meg fram og ut i lyset, hun ville fortelle det innstendig ved å vise at sykdommer liksom ikke beit på henne. La hun seg ned? Aldri. Var det kvinnekraft? Ikke nødvendigvis, for hun personifiserte viljekraft mer enn noe annet, og den var hun stolt av. Men at jeg var mann og liksom måtte gi meg over for en skarve sykdom, det var rent ut latterlig i hennes øyne.

Det er slettes ikke til å unngå at man blir syk her i verden. Man pådrar seg noe rusk, kroppens eget maskineri produserer motstanden, og så er helvete løs. Det var i en slik fase, der sykdommen lister seg på tå selvsagt, men man kan allikevel kjenne særdeles godt at nå bærer det løs, at jeg med stor presisjon kunne fortelle at nå er det like før. Det skulle jeg ikke gjort. Det er nemlig i slike faser at Hun løftet seg, liksom hevet seg til en tilstand der ingenting av sykdommen kunne nå henne. Kroppens signaler eksisterte ikke. Hun svevde over sykdommen på en måte, og alt fungerte som normalt. Hun skulle med tiden utvikle disse metodene som en dronning, og kunne virke fullstendig oppegående med 40 i feber. Det virket nesten utrolig. Var det for å dupere meg, eller var det sånn det skulle være? Er kvinner virkelig så "flinke"?

Som jeg falt igjennom dette livsmottoet; det handler om hvordan du tar det. Jeg tok det som en ynkrygg, en elendig olding, jeg la meg ned, jeg lot kroppen holde på med sitt, mens jeg forsøkte å tilfredsstille dens behov om det så var med varm drikk, kald drikk, men framfor alt med søvn. Jeg ville ikke annet enn å sove meg igjennom. Vekk fra verden! og vekk meg ikke er du snill før det hele er over. Jeg hadde for så vidt fått lov til dette hjemme, men dette var et bevis på dårlig oppdragelse. Her lå all min slapphet til syne. Men det var ikke mulig å leve opp til hennes standard en eneste gang når influensa hogg tak i meg. Kroppens signaler er så tydelige! ropte jeg i forvar. Det eneste som gjelder er søvn! Vekselsvis lo hun av meg, og ristet på hodet. Utviste en intens aktivitet plutselig, som om hun ryddet hele huset, støvsuget, vasket, alt samtidig, viste sin simultankapasitet, viste til hvilket elendig eksempel jeg utviste. Selv så jeg fram til en rolig kveld og natt der hun endelig skulle til sitt arbeid.

Mot natten bråvåknet jeg i febervillelse, gjennomvåt av svette, i et hosteri som nærmest vrei meg som en klut, samtidig som jeg grøsset. Man kunne levende forestille seg om man nå tilfeldigvis hadde fått i seg noe annet man ikke tålte, hvordan dette måtte være et utslag av Skjæbnen, kanskje at Dommedag var nær. Det er tid for å finne noe febernedsettende, ett eller annet tenkte jeg og fant veien til en toalettveske som jeg vet at Hun hadde noe av denne sorten tabletter, selv om hun hatet dem og syntes også de var en vederstyggelighet for et viljesterkt menneske. Det var et sammensurium av tabletter imidlertid og jeg medisinerte meg selv med gode forhåpninger om fremgang og lykke.

Det var do i gangen i vår leilighet i Toftes gate. Litt utover natten merka jeg virkelig at jeg måtte dit. Ikke et særlig lovende signal syntes jeg heller. Jeg stavret meg opp til dette avlukket, og måtte faktisk sitte der størstedelen av natta. Helt til Hun ankom fra nattevakt, og holdt på å le seg fordervet da hun kunne fortelle meg at jeg hadde spist hennes avføringspiller ... Høres det rart ut at jeg kan si jeg ble steintøff etter dette? At jeg siden ikke "la meg ned"? At jeg ble "the last man standing", alltid?

"WHAT IS THIS THING CALLED LOVE?"

Billy Holliday synger Cole Porters sang. Det er 1930-tall, mine besteforeldres ungdomstid. «I saw you there one wonderful day» begynner ett av versene. “You took my heart and threw it away”, ender det neste. Så er det ikke så underlig at personen spør, om det så skal være «the lord in heaven above», nemlig hva er nå egentlig «this thing called love»? En «funny thing» mener Broadway scenens store kompositør og tekstforfatter. Noe som passer for «my humdum heart».  Cole Porter kunne skape sånne uttrykk. Kanskje trenger nettopp kjærligheten språkkunst? «Kjærligheten er en helveteshet ild, som får selv oldingers hjerter til å danse», skrev Knut Hamsun, som avkrefter at «love», forelskelse og lignende bare er for den lett forførende ungdomstid. Like fullt gikk verden tilsynelatende av skaftet, og menneskets hunger etter frihet, så ut til å ikke passe til annet enn Billy Hollidays blues; "you took my heart and threw it away". Hjertet blør. I følge den Sunne Fornuft faller dette kjærlighetsspråket sammen.

Kjærligheten er fortsatt denne gåten, funny, grensende til galskap, noe man tar, kaster, en helveteshet ild, der hjertet står i sentrum. Uunngåelig. Alle har kjent akkurat det. Selv om det kunne synes som om alt hardnet til der Europa gikk inn i krigen, der klassene løstes opp, kunne man se det sånn at kjærlighetsstigen til Prøysen fikk mange spennende og nye posisjoner. For sin egen del varslet han om en svikt: "Hjertet mitt har skofte, som hjerter gjør så ofte", skrev han, og han var ikke alene. For da kjærligheten skulle frisettes, og seksualiseres, hadde ikke lenger hjertet sin store sentral i brystet lenger. Mennesket ville ha sentralen plassert mellom ørene. Noen sier enda lenger ned. Men rent personlig hadde mitt første ekteskap gitt meg min ene soleklare lekse, at hjertet mitt, det bråket ganske alvorlig. Det smertet. Det oppførte seg som et hjerte som er blitt kastet. I ren solidaritet når Billy sang sin sang, kjente jeg det som henne.

Hvor finner du så et frakastet hjerte igjen, om det skulle være ditt eget? Jeg skulle kanskje kunnet spørre min farmor, men det var for sent. Jeg kunne desverre heller ikke spørre mine foreldre som aldri kastet et eneste hjerte, men holdt sine egne under oppsikt, der de fikk hjertebyttet bekreftet, fikk det forynget og syngende tilbake. De hadde jo svært liten erfaring med hjertesorg som voksne. Dessuten var de hjelpesløst gammeldagse. Gud "the lord in heaven above" hadde så viselig anvist kvinne og mann sammen: Der er ekteskapet. Bruk det. Visstnok hadde den kristne moral  kommet under den statlige organisasjon, der var fastsatt en pakt, som strengt tatt aldri skulle brytes. De eneste som holdt på dette prinsippet var katolikkene. Alle kjente riktignok presset fra denne moralske kodeks, den statlige ordning, man fikk føle at man lagde uorden, det var bekymringsverdig. Men særdeles kraftig var dette ikke. Nei, var det noen som helst man kunne spørre? 

Jeg kjente at jeg ikke fant det igjen; jeg snakker om Hjertet mitt: Så måtte jeg snakke til Hjertet mitt selv. Det hadde banket lett gjenkjennelig i Hellas da Kirsten fra Ribe hadde dukket opp, og der vi fant natten sammen. Det hadde banket litt da jeg traff Luisa i Genova, men det banket liksom litt forsiktig. Det var også om å gjøre å få det under kontroll, for dette kunne man ikke anse som annet enn livsfarlig! Jeg ante jo at hjertet mitt var av det hardslående slaget. At det ga helt tydelige signaler. Selv når holdningen min viste at jeg ikke bryr meg stort om mitt «humdum heart», at min «funny love» varer sørgelig kort, det er så, men funksjonabelt nok, så var dette et slags hemmelig tegn i tiden. Det var det som skulle til. Så ble det et liv i «love» som jeg egentlig ikke likte på noen grunnleggende måte. Det uttrykte ikke mitt egentlige selv. Det var som om hjertet lå der og ynket seg på et hittil ukjent sted. Jeg sviktet hjertet, jeg som egentlig var en romantiker. Ja, det var det jeg var, sånn innerst inne. Men kunne jeg være det?

Min blomstrende ungdomstid, med kjærlighetstegn over alt. «Love hurts» hadde vært en Everly Brothers hit på 60-tall, den nådde de store høyder igjen 1975 med Nazareth, og sannelig ble den ikke gaulet på langt inn i 80-tall, ja, om den ikke synges den dag i dag med like stor innlevelse. Helt til Frank Zappa satte tingene på plass med sin «Broken hearts are for assholes», men uten at det hjalp nevneverdig. Hele vår tid er nemlig spekkfull av kjærlighetssanger, i en tid som antagelig er den mest kjærlighetsløse vi har hatt. Et kjempeparadoks og kanskje nettopp derfor? «You took my heart and threw it away». Signaliserer kanskje bare Cole Porters tekst hva som var i ferd med å skje? At hjerter skulle kastes. Hurtigere enn noensinne. Så må man, bør man eller skal man snart være i stand til å kunne tåle denne hjerte kastingen? Slapp av, ville enhver snart si til seg selv, der man prøvde å kurere selv en hjertesorg på sitt mest intense. Å gå til legen, ville være umulig. Du hyler som en stukken gris. Men er det engang sikkert at sorgen sitter i hjertet? vet du at legen ville si med brillene på nesen. Er ikke hjertet bare et symbol for kjærligheten? Kan det være at såret bare sitter der mellom øra dine, og at så snart du tyr til den Sunne fornuft, kan du utføre vidunderlig bot på skaden? Med vilje skal det skje?

Jeg søkte hjelp i den eldre litteratur, til "fossilenes" gamle viten. Henrik Ibsen har skrevet verdens mest kjente stykke om kjærlighet: "Et dukkehjem". Selv om det ender i den berømte skilsmissen har stykket lengre perioder der Nora forsøker å presisere sine ønsker og lengsler. Det handler om Les maravilloso, das wunderbare, det vidunderlige, grepet som faktisk ingen snakker om når stykket om Nora og herr Helmer debatteres. Startskuddet for den kvinnelige emansipasjon var gått, og dermed pratet alle bare om det faktum at Nora gikk, forholdet hennes til barna, og selvsagt om Herr Helmers uforstand. Dukkerollen han påla henne (som i ekteskapet). Mens ingen snakket om «det vidunderlige», som Nora (og dermed også Henrik Ibsen?) holdt som medisinen. Det var med «det vidunderlige» at alt skulle kunne reddes. Men "det vidunderlige" kunne man ikke ta helt alvorlig. Kunne man?  Hva betyr det? Hadde det kommet (som ved at herr Helmer fikk en real Aha! opplevelse) da ville jo Nora levnet hele ekteskapet et håp. Således ville dramatikken vært over. Var det så bare et retorisk grep? En tåkedott? For «what is this thing called love?» Hva er "det vidunderlige"? "I keep a close watch on this heart of mine", sang John Cale. Jeg kunne skrive under på akkurat det.

KJÆRLIGHETENS YPPERSTEPRESTINNE

Alt for kort tid etter at jeg kom hjem og satte i gang med mitt fortvilte forsøk på å vise fram mitt overlevelsesinstinkt, min seiersvilje, døde farmor mens jeg var i Berlin, av alle steder. Min flotte farmor, Alf Prøysen jenta, som jeg gladelig innbilte meg snublet rundt i en tango med Gunnar fra Mo, selv om han altså het Reimer, tok farvel. Hun er den eneste jeg ikke fikk følge til graven. Jeg har vært nødt til å kompensere, og fastholde at det var hun som fikk meg hjem. At jeg kanskje ga henne noen gleder, håper jeg inderlig. I grunnen er jeg ikke usikker. En av de flotteste scenene i Emil i Lønneberg er «du og jeg Alfred». Farmor og jeg var som hun sa «du og jeg Rune». Det hender jeg snakker med henne enda.

Mor fikk brystbetennelse mens hun ammet min søster Mona, men allerede før det var Runegutten hjertelig velkommen på Etterstadsletta. Min onkel Rolf, attpåklatten, og en hjerteknuser for både Olga og Reimer, var i skolealder. Han var på alle måter alles øyensten, han var vakker, flink, god i friidrett, men så fikk han en ondartet leukemi. Stemningen var sånn at de ikke kunne snakke om sykdommen, men skjulte de bange anelsene man hadde. Samtidig som de ga Rolf forhåpninger, måtte han holde sengen. Så døde han, og hele familien var redde for den voldsomme sorgen farmor viste.

Hun fant tilbake til livsgleden øyensynlig, og en glede der jeg var velkommen hele tiden. Ett av mine flotteste minner er når jeg fikk være med henne på kafe i byen. Jeg kan enda kjenne på styrken i farmor kjærlighet, og det faktum at jeg fikk plassen Rolf hadde hatt i farmors hjerte. Sånn sett var det en tur at jeg så lenge hadde posisjonen som eneste gutten, fetterne mine kom så mye seinere. Rolf og jeg lignet til og med på hverandre, og på sett og vis kjente jeg at jeg gradvis også ble som en bror for onklene mine. Da jeg ble en familiefar så tidlig at jeg nærmest hadde tatt igjen de årene Rolf var eldre enn meg, ble jeg ønsket velkommen inn i brødreflokken, til Stardust, tippeselskapet med den suverene generalsekretær Reimer Arenfeldt Berg. Jeg har alltid lurt på om det var farmor som snakket meg inn i selskapet.

Farmor var en livlig jente. Man kan lett se for seg hvordan hun kunne sjarmere den mer alvorsfylte og usikre, men særdeles vakre og høyreiste Reimer. Man kan også bli imponert over at hun valgte å sikte så høyt, for om vi nå bruker Alf Prøysens innsikt i kjærlighetens affærer i hans «Peppersvennsvise», der han lanserer «verset han nesten itte kan» og som handler om denne «stegan» all kjærlighetsmoden ungdom vil klatre på, og der de står enten for høyt eller lavt i forhold til hverandre, er det lett å se at hun måtte klatre høyt, og at hun og Reimer ikke sto på samme stegahøyde.

Ja, hun kunne sukke tungt farmor når hun tenkte på at farfar sa fra seg morsarven. Tross alt. Selv om det ble til et liv hun ikke kjente fra annet enn et liv som tjenestepike. Det var vel nettopp tjenestepiken i henne som sukket. Hus på Kastellet. Hytte i Holmestrand. På en av våre første fester hadde Roy og jeg med selskap dratt til Sande i Vestfold, med nettopp Holmestrand tvers over fjorden, bakenfor Kommersøya. Hvorfor skulle vi ikke ta en tur dit (selv om sjøen gikk hvit). Det var der jeg med et tak i bryggekanten kjente at den ga etter, og havnet rett på ryggen mellom to båter med hele rekkverket over meg, totalt uskadd. Påstanden min ble at det var en Guds lykke at farfar hadde sagt nei til Holmestrand, jeg hadde kjent avstøtningen i rekkverket! Farmor ville vært helt enig med meg: Hun elsket spådommer, prås og spennende tolkninger. 

Men flaks? Hun var den sterkeste i forholdet, og hun hadde kjærligheten, hva mer kan du forlange da? Hun leverte en fast rekke til Norsk tipping hver eneste uke, men den gangen hun hadde glemt å levere, gikk rekka hennes inn. Det var dette livet som fantes, og farmor kunne smile det rett opp i synet hun, og få et smil tilbake også. Selv om hun måtte skyve litt på mannen sin, når han var litt for tankefull.

Jeg lever på kjærligheten hennes enda. Hun må ha lignet på mormora si, Bergithe, har jeg funnet ut. Bergithe falt for storsjarmøren Mathias fra Furnes, som satte alt for mange unger på jentene i bygda. Da han hadde fått fire Mathisen-sønner reiste han til Amerika. Men kjærligheten var ikke sloknet hos a’ Bergithe. Hun falt for den allerede gifte sveiseren fra Veldre, som ble sveiser på storgården Sælid utenfor Hamar. Til tross for at de tilsammen hadde 7 barn, flyttet de til Hamar og fikk to barn. Så døde a’Bergithe av «lungesygdom» som det står i kirkeboka, enda ikke fylt 40. Jeg liker å tenke at jeg har arvet Bergithe og farmors satsing på kjærligheten.

De ønsket ikke min plagsomme interesse, som hadde åpenbart denne store ungeflokken som mora hennes var en del av. Klara som hun het, var i kontakt med sine halvsøsken hun. Men hvorfor da kjære Olga var det så galt med sirkusartisten Mathisen som kalte seg Henry Charles og var et slangemenneske? Eller murmesteren som bosatte seg på Nesodden? Eller etterkommerne som vi traff, som viste at onkel Sverre kunne regne 13 tremenninger på Hedmarken? I tjukkeste Prøysen land. Men min kjære Olga ville vel unngå det triste.

Så er det også nettopp sånn at blir det av og til litt ille i min vesle flik av virkeligheten, hjelper det liksom å høre for seg farmor når a’ hviska «Kom hit ‘a Rune! så skal vi kose vårs litt». Joa, og det kan jo bli litt for mye av det triste av og til. Så er det en stor trøst at man alltids kan kjenne at i det minste en gang, var man høyt elsket.

SLEKT SKAL FØLGE ...

Jeg hadde utfordret selveste Skjæbnen. Jeg hadde stått ovenfor Døden. Det er ingen som møter døden så ofte som en slektsforsker. Jeg har lært meg å like døden.  «Den siste hvile» får nemlig en ny betydning når man har forsket seg fram til en forfar eller formors vitale data, der du endelig kan gå til en grav. Et levende menneske er alltid underveis, mennesket er ikke konstant, du må alltid holde en mulighet åpen. Om du tror på menneskets uendelige muligheter da. At noe kan vendes. Snus. Med døden er alt klart. Hva du maktet, hva du ikke fikk til. Som islenderen sier: Det det ble tiet om da vedkommende levde, er det første det blir snakket om når han er død.

Døden er alltid en følgesvenn. Roy møtte døden i Pamplona. Ikke gjennom sin egen, men via et telegram som fortalte at hans far hadde falt ut av vinduet fra fjerde etasje. Som vikingene av og til kunne møte en ussel død, var dette en slags toppmålt elendig død. Han hadde gått til kjøkkenet for å ha seg et glass vann på natten. Kanskje var han svimmel og kom til å lene seg til vinduet. Et vippevindu i hvert fall som straks fungerte med en utkastningsmekanisme, det skjøv ham rett og slett på hodet ut.

En skriveglad forteller som 80-tallet ga mye oppmerksomhet var Gabriel Garcia Marques. For ham var hvert dødsøyeblikk en fortelling som festet seg til et menneskes livsløp, som kronet dette menneskets livsløp til og med. I Marques fortellerverden var det også sånn at hvis døden ikke fantes, ble heller ikke fortellingen ordentlig ferdig. Som forteller var han bare utilfreds med en ting; nemlig det faktum at han ikke kunne fortelle om sin egen død. Nok til å uroe ham en smule.

Det er allikevel et veldig paradoks i vår egen tid: Vi får døden servert til beste sendetid hver eneste dag. Men allikevel har den aldri vært så fjern. Vi har den på stram avstand, ingen spikrer kister lenger, ingen arrangerer likvake, døden er fabrikkert, den er stinkløs og derfor så skremmende. Til slutt bedøver den oss i et hav av blomster. Uansett hva vi har gjort med liket, om det ligger i kiste eller kremeres. Roy møtte en død han slettes ikke kunne forholde seg til annet med spørsmålet: Hvorfor?

Vi innbiller oss at alt tar slutt; den vakre verden vi kjenner skal vi forlate for et stummende mørke: Men tror vi virkelig at dette livet har en så fattig slutt? Vi vet at de som kom tilbake, de som en stund var på vei til de evige jaktmarker, har opplevd et lys. Kanskje er det ikke så ille å forlate livets bekymringer, som vi tror? Jeg kan se at døden bringer fred. Og det trøster meg av og til at de som har stått meg nærmest, har gått foran. Det er ikke så ille å tenke seg at man kommer etter. Det går en kø der! Sorgen over tapet jeg kjenner som lever videre, blir til en erfaring, og i den har Døden fått en ny stemme. Noen har gått foran og vist vei. Døden kommer. Kanskje er det helt greit?

Nei, den endelige historien om et menneske blir ikke fortalt ferdig før døden setter punktum. Kanskje er veien utmålt? Kanskje er den kronet med et visst antall lauvbær og gleder, sorg og skuffelser? Kanskje er det en straff å leve alt for lenge som en Metusalem? En undersøkelse på et gamlehjem ganske nylig fortalte at mange angret på alt de ikke hadde gjort, at de hadde vært alt for påpasselige, tatt hensyn, ikke levd sitt eget liv. I deres uforløste verden ville de jublet over min reise til India, mine okser i Pamplona?

Charles Baudelaire sa at vi lever alle i en verden med store spørsmål: Er det et liv etterpå? Hva skjer når vi dør? Vi har alle våre slektninger som har levd sine liv foran oss: Hvorfor er det så få som spør hvordan de har levd? Vi har dette ene livet vi vet om, og et hav av uløste gåter: Hvorfor nøye seg med å lese avisen? Noen kunne undres over hvorfor både Roy og jeg skulle møte døden så umiddelbart i nærhet til reisen vår. Om det så var en Skjæbne, ja allikevel, hva fortalte den? At vi skulle jordes i vårt eget liv?

Mine besteforeldres graver finnes enda. Farmor og farfar på Østre gravlund rett ved Helsfyr, og mormor og morfar i Asker. Olga og Reimer. Peder Albert og Esther. Morfar døde før jeg reiste til India, og den neste som sto for tur var dessverre hun jeg hadde elsket høyest, farmor, rett i reisens etterkant. Og uten at vi fikk tatt ordentlig farvel. Landingen min ble så lang … Noen farvel blir aldri sagt. Alle dør alene. Slekt skal følge i slekters gang.

PUBLIV I NORGE

På 70-tallet gikk det en farsott i landet som kaltes «den kontinentale». Det skulle drikkes «kontinentalt», og man skulle ha drikkesteder dertil. For å få inspirasjon var det nærliggende at alle fotballfantaster så i retning England. Publivet i Norge ble innledet, med en drikkekultur som vi overflatisk sett syntes så spennende ut. Når detektimen med pubscener der hovedpersonene pent ba om en «pint» av ett eller annet slag, der pubverten og den kvinnelige betjening representerte en intim og hyggelig atmosfære, var det så vi lengtet etter et publiv. Men hvorfor, har jeg spurt, er publivet i Norge en nokså anstrengt affære?  Hva skjer når du åpner døren til en nystartet pub, hvor det skal være i vårt langstrakte land?

Jo, alle ser på deg. De snur seg mot døren som nettopp, og ganske merkbart, har gått opp. På forhånd har alle gjestene som har kommet, hvilke årsaker de enn måtte ha, kjent en stund på at det var litt glissent, at det ikke riktig motsvarte den intime stemningen man hadde forestilt seg fra TV. De fleste samlet seg rundt bardisken, og snakket nødtvungent med verten, ja, verten kjente de stort sett fra før, og en av gjestene som har kommet, hvilke årsaker han enn måtte ha, vil gjerne ha en hyggestund, og han drar en historie med høy stemme, ja, i tilfelle de andre gjestene, med hvilke årsaker de enn måte ha, hørte denne historien enten de ville eller ikke. Kom den nyankomne inn døren på nettopp et sånt tidspunkt, kunne det være at en gjest sukket lettet ut, for denne halvkveda historien hadde han vitterlig hørt før, men sant å si ville alle kaste et nokså vurderende blikk på den nyankomne. Var han attpåtil ikke til å få fatt i sånn bekjentskapsmessig, ville blikkene liksom hvile en stund. La oss si det var ditt eget selv som sto der i døren, ville det liksom gå en rykning gjennom deg der du kanskje stiller deg dette spørsmålet en gang til, en siste gang, sånn til dypet av deg selv: Hva har jeg her å gjøre? En rykning de andre slettes ikke ser, ei heller lenger vil vite av, for de har kommet hinsides spørsmålet, årsaken til at de er der, de har begynt med sin metodiske drikking av øl, «the pint».

Hadde vi bare sett utenfor pubene i England, hadde vi tatt del i den engelske drikkekulturen slik den utfolder seg, hadde vi selvsagt fått en anelse. Har du gått i London city en sein kveld? Feilen med en pub er selvsagt at det drikkes alt for mye. En pub er pr definisjon innrettet som et drikkested. De gamle landsens puber i England der du kunne nyte et måltid ved peisen, der puben var som nyhetssentraler, landsbyens langbord, det sted alle måtte innom, var selvsagt noe helt annet. Det kunne like gjerne båret betegnelsen «vertshus», som det også gjorde. Den europeiske vertshustradisjonen har nettopp denne mangesidige og behovsmettende funksjon, noen vil sove, andre vil spise, noen trenger en kopp kaffe, andre vil ha en prat, lese en avis, og til og med, hvis de ropende behov som kommer fra mennesker i alle typer aldre, med all mulig forskjellig slags bakgrunn, skal kunne tilfredsstilles, var vertshuset fleksibelt nok til å imøtekomme alle forespørsler. Noe en pub ikke er. En pub er bare fryktelig ensidig. Årsaken, hvor enn dypt den er fundert hos gjesten, er at han skal drekke. Drekke. Og drekke litt til. Inntil pubens fludium har fått pubgjesten til sitt første toalettbesøk. Der odøren straks forteller hva som er hovedsaken.

Vi har forsøkt med puber på Hadeland, men sant og si holder det ikke. Vi har diskutert hvorfor det ikke fungerer. Det som først og fremst ikke fungerer er jo at det kommer alt for få mennesker til puben. Det er med andre ord alt for få folk som får den briljante, og årsakfunderte idé at de skal drekke. Det er ikke alle som synes det å drekke er så nødvendig. De kunne kanskje heller tenkt seg en is og en kaffe. Et kakestykke? Derfor er det også min kongstanke at det som trengs er de gode gamle «Kaffistuguer». Der det gjerne kan serveres øl, bevare meg vel. Men der det også straks ville bemerkes, for var det ikke litt tidlig med en halvliter før klokka 12? Man skal ikke være redd for moral, selv om det kanskje var alt for mye av den på et gitt tidspunkt i vår forhistorie. En annen kongstanke er at man bør få jukeboxen tilbake. Gjerne den, samt at alle puber burde ha et husband.

Puben på Roa er historie. Jeg var litt engasjert i et forsøk på å få den i live igjen, der man funderte litt over det selv også, hva som gjorde at man ikke tok sykkelen fatt, og lirket seg ned til puben. Engasjementet førte til at jeg tok med meg gitaren til og med, og selvsagt var dette gjenopplivningsforsøket hyggelig. Det ble grillet. Man hadde lagd en rebusløype, der fløy barna rundt de voksne med store, glade øyne, det var jo slettes ikke så galt på denne puben. Ellers kan man til stadighet lese om slåsskamper i forbindelse med publivet. Det er en eller annen som har titta litt for dypt i glasset til stadighet, han har kommet på en gammel fornærmelse som plutselig blir svært så livaktig, og der sitter vedkommende som var den fornærmende part til overmål og har det hyggelig! Men er det et allbruksted, som man kan kalle det, der kvinner og barn er til stede, vil ikke denne fornærmelsen stikke så dypt, tror jeg. Spilles det plutselig opp en smektende melodi, kan fornærmelsen enda lettere forbigås, innbiller jeg meg, i denne parentesen, som omhandler våre «kontinentale» lyster, og sorger. Fotballpuben får ha meg unnskyldt. Den er avhengig av at det er fotball på TV hver dag, og er dessuten i ferd med å ødelegge fotballens indre vesen totalt, så den er uinteressant som konsept, og på vei til å dø ut.